Korrupsjon i norsk straffelov – utvikling

Korrupsjonsbestemmelsene ble tatt inn i norsk straffelov i 2003, etter at Europarådets konvensjon mot korrupsjon ble implementert. Før dette var det få bestemmelser i norsk straffelovgivning som rettet seg mot korrupsjon. Betegnelsen «korrupsjon» ble ikke benyttet i loven. Begrepene som ble brukt, var «trusler», «vederlag» og «tilbud om fordeler». Etter utredningen fra straffelovrådet og lovendringen i 2003 fikk norsk straffelovgivning tre bestemmelser om korrupsjon som dekker: korrupsjon (strl. § 387), grov korrupsjon (strl. § 388) og påvirkningshandel (strl. § 389).

I Fortalen til Europarådets korrupsjonskonvensjon av 1998 uttales det at «korrupsjon truer rettsstaten, demokratiet og menneskerettighetene, undergraver godt styresett, billighet og sosial rettferdighet, vrir konkurransen, hindrer økonomisk utvikling og utgjør en fare for stabiliteten i demokratiske institusjoner og samfunnets moralske grunnlag».

Hva er spesielt med den norske korrupsjonslovgivningen?

Norsk lovgivning mot korrupsjon går lenger i å kriminalisere korrupsjon enn det Europarådskonvensjonen krever. Under arbeidet med den norsk korrupsjonslovgivning i 2003 fremhevet justiskomiteen i sin innstilling at et ønske bak ny korrupsjonslovgivning er at Norge skulle «[…] være et foregangsland innen kampen mot korrupsjon på alle nivå, og at vårt lovverk på området kan være normdannende internasjonalt».

Etter den norske korrupsjonsbestemmelsen er påtalemyndighetene ikke pålagt å framlegge bevis på at den som har tilbudt en utilbørlig fordel har oppnådd formålet med korrupsjonshandlingen. Det er tilstrekkelig å tilby eller gi en slik fordel, samt å kreve, motta eller akseptere et tilbud om en utilbørlig fordel i forbindelse med en stilling, et verv eller et oppdrag. Straffeloven gjelder også bestikkelser som betales indirekte gjennom agenter, konsulenter eller andre mellomledd.

Også tilfeller der giveren ikke har til hensikt å påvirke mottakeren og ikke forventer noen gjenytelse kan omfattes av korrupsjonsbestemmelsene i straffeloven. På dette punktet er norsk korrupsjonslovgivningen noe videre enn Europarådskonvensjonen. Likevel tar straffebestemmelsene først og fremst sikte på å ramme de tilfellene der giveren har ment å påvirke mottakeren. I de tilfeller der det vanskelig kan sies å foreligge et formål om å påvirke vil det kunne få stor betydning i utilbørlighetsvurderingen.

Straffeloven § 387

I Straffeloven 2005 er korrupsjon definert slik (§ 387):

«Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som (a) for seg eller andre krever, mottar eller aksepterer et tilbud om en utilbørlig fordel i anledning av utøvelsen av stilling, verv eller utføringen av oppdrag, eller (b) gir eller tilbyr noen en utilbørlig fordel i anledning av utøvelsen av stilling, verv eller utføringen av oppdrag».

Etter korrupsjonsbestemmelsen kan både den som tilbyr en utilbørlig fordel (aktiv korrupsjon) og den som aksepterer et slikt tilbud (passiv korrupsjon) straffeforfølges for korrupsjon. Bestemmelsen oppstiller tre felles objektive vilkår som må være oppfylt. For det første må ytelsen som er gitt eller mottatt være en «fordel». Fordelen må deretter være gitt «i anledning av utøvelsen av stilling, verv eller utføringen av oppdrag». Til slutt må det foretas en vurdering av om fordelen er «utilbørlig».

Strafferammen for korrupsjon spenner fra bøter og til fengsel i inntil 10 år, avhengig av om bestemmelsen knyttet til «korrupsjon», «grov korrupsjon» eller «påvirkningshandel» anvendes.

Påvirkningshandel

Bestemmelsen om påvirkningshandel gjelder tilfeller der en person gir eller tilbyr et mellomledd en utilbørlig fordel som belønning for å påvirke en beslutningstaker, uten at beslutningstakeren oppnår noen fordel. Et sentralt punkt i vurderingen av om det har foregått et lovbrudd, er hvor åpen mellomleddet har vært om sine aktiviteter, relasjoner og intensjoner. Denne bestemmelsen omfatter påvirkningshandel både i privat og offentlig sektor. Lobbyvirksomhet kan være en form for påvirkningshandel som i visse tilfeller kan anses som utilbørlig og ulovlig, for eksempel hvis den skjer i det skjulte.

Straff for foretak

Straffeloven omfatter også straffansvar for juridiske personer. En rekke juridiske personer kan holdes ansvarlig og straffes. Dette gjelder naturligvis også utenlandske selskaper som er etablert i Norge. Et norsk selskap kan bli tiltalt og straffet for handlinger som er utført av et utenlandsk datterselskap forutsatt at datterselskapet, og eventuelle ansatte i datterselskapet eller andre som opptrer på vegne av datterselskapet, har handlet på vegne av selskapet.

Straff for foretak er regulert i straffeloven § 27 og er ikke begrenset til overtredelser av bestemte straffebud. Straffen er bot. Foretaket kan også fradømmes retten til å utøve virksomhet eller forbys å utøve den i visse former etter straffeloven § 56, og ilegges inndragning etter straffelovens kapittel 13. Straffeloven § 28 inneholder momenter som er av betydning ved utmålingen av straff for foretak, og et sentralt moment er «om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget lovbruddet», jf. strl. § 28 bokstav c. 

Tilknytningsvilkåret: I anledning av utøvelse av stilling

Straffeloven § 387 oppstiller som vilkår at fordelen må være gitt «i anledning av utøvelse av stilling, verv eller utføring av oppdrag», og dette omtales som det såkalte tilknytningsvilkåret.

I forarbeidene er det presisert at vilkåret medfører «et krav om sammenheng mellom fordelen og stillingen, vervet eller oppdraget». Mer konkret tilsier dette at det må foreligge en sammenheng mellom fordelsoverføringen og den passive bestikkerens stilling. Forarbeidene legger videre til grunn at bestemmelsen ikke omfatter tilfeller der den passive bestikker tilbys, krever eller mottar fordelen som privatperson. Slike fordelsoverføringer har ikke noe sammenheng med den passive bestikkerens stilling.

Avgjørelsen til Høyesterett i den såkalte Tjøme-saken, inntatt i HR-2022-1278-A, er videre retningsgivende for det nærmere innholdet i kravet til sammenheng. Før avgjørelsen var det tidligere uklart hva som egentlig skulle behandles under tilknytningsvilkåret. I dommen ble det for det første lagt til grunn at den sammenheng tilknytningsvilkåret forutsetter ikke skal forstås som et krav om årsakssammenheng.

Høyesterett gikk deretter lengre i å klargjøre det nærmere innholdet i tilknytningsvilkåret. I dommen oppstiller Høyesterett for det første et vurderingstema om at sammenhengen mellom ytelsen av en fordel og den passive bestikkerens stilling «[…] må ha en viss styrke og være tydelig». Høyesterett utpenslet deretter noen momenter som er sentrale ved vurderingen av om det foreligge en tilstrekkelig nær sammenheng. For det første er det av betydning «hvilken tidsmessig sammenheng det er mellom ytelsen av fordelen og en situasjon der stillingsinnehaveren skal eller vil kunne treffe en avgjørelse av betydning for den som gir fordelen». Andre momenter av betydning er «innholdet i mottakerens stilling, hva slags fordel som ytes, verdien av ytelsen, hvilken grad av sannsynlighet som foreligger for at mottakeren skal eller vil kunne treffe en avgjørelse som nevnt, samt betydningen av en slik avgjørelse for den som gir fordelen.

Utilbørlig fordel

Et sentralt tema ved spørsmål om korrupsjon er hvilke handlinger, vederlag eller tjenester som kan utgjøre «en utilbørlig fordel» og dermed medføre brudd på korrupsjonslovgivningen.

En «fordel» er i henhold til forarbeidene til endringen av straffeloven i 2003 «alt som den passive parten mener han/hun har interesse av eller kan dra fordel av».

Noen eksempler på økonomiske fordeler er betalinger i kontanter eller på konto, biler, gratisreiser, oppvartning eller aksjer i et selskap. Også ikke-økonomiske fordeler uten direkte materiell verdi omfattes av bestemmelsen. Eksempelvis at den passive parten får heder og ære, løfter om en framtidig ferietur eller en kontrakt, medlemskap i en eksklusiv forening, seksuelle tjenester eller privatskoleplass til barna.

At fordelen må være «utilbørlig» innebærer videre at det må være tale om et særlig klanderverdig forhold. Et kritikkverdig forhold er derfor ikke tilstrekkelig. Høyesterett har i den såkalte Ruter-saken, inntatt i Rt. 2014 s. 786 med utgangspunkt i forarbeidene sammenfattet det nærmere innholdet i utilbørlighetsvilkåret slik:

«Ved vurderingen av hva som er ‘utilbørlig’, må det foretas en totalvurdering av situasjonen, hvor en rekke momenter vil spille inn, slik som formålet med ytelsen, ytelsens art og verdi, hvilken grad av åpenhet som foreligger, hvilket regelsett som eksisterer i bedriften eller bransjen, om forholdet gjelder offentlige tjenestemenn eller privat næringsliv, og også ellers hvilken posisjon henholdsvis giver og mottaker til ytelsen har.»

Det er altså disse momentene som vil kunne være av betydning ved vurderingen av om fordelen er å regne som «utilbørlig». Listen er ikke uttømmende slik at også andre momenter kan være av betydning.

En rekke faktorer spiller inn når det i hvert enkelt tilfelle skal avgjøres om en fordel er utilbørlig. Slike faktorer kan være:

·       Hensikten med fordelen.

·       Hvilken stilling (offentlig tjenestemann, toppleder osv.) giveren (den aktive parten) og mottakeren (den passive parten) har.

·       Fordelens verdi og type.

·       At giverens eller mottakerens overordnede har godkjent fordelen som er tilbudt eller mottatt.

·       At det har forekommet brudd på interne regler (etisk regelverk osv.) eller en kontrakt.

Et allmenngyldig svar på hva som dekkes av utilbørlighetskriteriet lar seg imidlertid ikke oppstille. Hvilke handlinger som omfattes av korrupsjonsbegrepet beror på en skjønnsmessig vurdering. Tidligere korrupsjonssaker er derfor viktige for å belyse relevante momenter i vurderingen av hva som utgjør en «utilbørlig fordel» og dermed korrupsjon i straffelovens forstand. Transparency International Norge har derfor utviklet en domssamling som gir en oversikt over de rettskraftige korrupsjonsdommene fra 2003 til 2025. Domssamlingen finnes på på våre nettsider her, under «publikasjon/verktøy» og på lovdata.no.