Korrupsjon kan forekomme i alle deler av samfunnet: i næringslivet, regjeringen, rettsvesenet, kommunen, media og sivilsamfunnet, samt på tvers av sektorer – fra helse og utdanning til infrastruktur og idrett. Korrupsjonen kan involvere: politikere, offentlige tjenestemenn, næringslivsledere eller vanlige borgere.

Korrupsjonen kan ta mange former, inkludert:

➤ Offentlige tjenestepersoner som krever eller mottar penger eller tjenester i bytte mot ytelser

➤ Politikere som misbruker offentlige midler eller tildeler offentlige stillinger eller kontrakter til venner, familie eller støttespillere

➤ Selskaper som bestikker offentlige tjenestepersoner for å sikre seg lukrative avtaler

➤ Enkeltpersoner som bestikker politikere eller myndighetspersoner for å oppnå et gunstig vedtak

Korrupsjon i offentlig og privat sektor er ofte to sider av samme sak – i forretningsrelasjoner mellom det offentlige og private opptrer offentlige tjenestepersoner vanligvis på mottakssiden av bestikkelser og private selskaper på tilbudssiden. Korrupsjon kan også forekomme innenfor de ulike sektorene.

Korrupsjon forekommer ofte sammen med andre typer økonomisk kriminalitet, som for eksempel bedrageri, hvitvasking, skatteunndragelse, innsidehandel og velferdskriminalitet. Korrupsjon skjer som regel skjult mellom minst to parter som her en gjensidig interesse av å holde forholdet skjult. Profesjonelle tilretteleggere som advokater, regnskapsførere og eiendomsmeglere kan være medhjelpere. Finansielt hemmelighold i f.eks. skatteparadiser og anonyme stråselskaper gjør det mulig å hvitvaske kriminelt utbytte og å skjule ulovlige pengestrømmer og verdier, slik at korrupsjonen får livsgrunnlag.

Korrupsjon tilpasses ulike kontekster og skiftende omstendigheter, og korrupsjonens natur kan utvikle seg som respons på endringer i regler, lovgivning og teknologiske muligheter.

Habilitet er rettslig definert i forvaltningsloven, men inngår også i mer allmenne vurderinger av etiske og moralske sider ved for eksempel saksbehandling i det offentlige, skriver filosof Øyvind Kvalnes i forordet til sin bok Habilitet (2012).

Habilitet handler om hvorvidt en person har en upartisk og objektiv rolle i beslutningsprosesser, særlig i saker der private eller økonomiske interesser kan påvirke utfallet. Etter forvaltningslovens bestemmelser har offentlige tjenestepersoner plikt til å fratre hvis det inhabilitet foreligger. Dette gjelder også i kommunal sektor, der politikere og ansatte må vurdere egen habilitet ved saksbehandling som kan påvirke dem selv, deres nærmeste familie eller nære forbindelser.

Brudd på habilitetsbestemmelsene kan øke risikoen for korrupsjon, maktmisbruk og redusert tillit til beslutningstakere. Offentlige anskaffelser, tildeling av konsesjoner og støtteordninger er områder der interessekonflikter gjerne oppstår. Klare retningslinjer og åpenhet om interesser er avgjørende for å unngå at slike bindinger får innvirkning på beslutningene. I næringslivet gjelder prinsippet om habilitet også i styrer og ledelse, der dobbeltroller og egeninteresser kan true selskapers omdømme og økonomiske integritet.

Borgere skal ha tillit til at politikere ikke er farget av at de har egeninteresser eller bekjentskaper knyttet til saker der de tar beslutninger (Kvalnes 2012:10).  At aktørene det gjelder har en forståelse av interessekonflikter og habilitet, er avgjørende for å sikre tillit til offentlige institusjoner, næringslivet og rettsvesenet i Norge.

Flere saker her hjemme har vist hvordan manglende habilitetsvurderinger kan skape kontrovers. Politikere eller embetspersoner deltar i beslutninger som direkte eller indirekte gagner dem selv eller deres nettverk. Etiske retningslinjer og dilemmatrening kan være til nytte og hjelp for å unngå å havne i habilitetskonflikt.