Serbia kjemper for demokratiet
Foto: Gavrilo Andrić
Transparency International Norge har søsteravdelinger i over hundre land verden over. I mange av disse landene arbeider våre kolleger under krevende forhold, under regimer som forsøker å begrense ytringsfrihet og demokrati. Ofte arbeider de i samfunn med omfattende korrupsjon.
Det siste året har store studentdemonstrasjoner preget nyhetsbildet i Serbia. Bakgrunnen er at jernbanestasjonen i byen Novi Sad kollapset 1. november 2024, og 16 mennesker mistet livet. Tragedien utløste omfattende protester mot det som oppfattes som et gjennomkorrupt system.
Transparency Serbia har skrevet den følgende teksten for norske lesere. De forteller om hva som utløste en massiv protestbevegelse i kjølvannet av kollapsen og beskriver den politiske situasjonen i landet nå, ett år etter tragedien i Novi Sad.
Teksten er oversatt av TI Norge.
Serbia kjemper for demokratiet
Korrupsjon bekymrer serbere
FAKTA: Serbia har falt fem poeng på Transparency Internationals korrupsjonsindeks (CPI) det siste tiåret, og har nå en skår på 35 av 100 poeng på indeksen. Dette er langt under det europeiske gjennomsnittet på 56, og enda lenger fra gjennomsnittet i EU, som er 62. Dette plasserer landet på en 105. plass av totalt 180 land på indeksen. Les om indeksen her.
Serbia er ikke medlem av EU, men har vært i forhandlinger om medlemsskap siden 2014. Vanskelige forhold for sivilsamfunnsorganisasjoner, samt utilstrekkelig innsats for å slå ned på korrupsjon, oppgis som to viktige grunner til at landet ikke får invilget medlemsskap.
Det måtte en tragedie til før befolkningen i Serbia for alvor tok innover seg at korrupsjon er et av landets største problemer. Vendepunktet kom 1. november 2024, da taket på en nyrenovert jernbanestasjon i Novi Sad kollapset og tok livet av 16 mennesker[1]. Katastrofen utløste en bølge av sinne og gjorde korrupsjon til den en av serbernes største bekymringer. Ifølge en undersøkelse[2] fra Transparency Serbia, anser èn av fem serbere at korrupsjon er den største utfordringen for landet, for første gang på 25 år. Halvparten av de spurte mener problemet er økende.
Fra sorg til mobilisering
Protestene startet under parolen «Korrupsjon dreper» og utviklet seg raskt til en landsomfattende bevegelse. Overraskende for mange tok studenter en ledende rolle i demonstrasjonene – en gruppe som tradisjonelt har vært ansett for å være lite politisk aktive, og som gjerne planlegger å forlate Serbia etter studiene. Utflyttingen er gjerne motivert av et ønske om å slippe unna korrupsjon og stagnasjon.
Etter én måned med demonstrasjoner tok studentene styringen. De avviste all form for samarbeid med politiske myndigheter, som de betraktet som uforbederlig korrupte. De første kravene til myndighetene var enkle: fullt innsyn i dokumenter omhandlende renoveringen av jernbanestasjonen, og at noen måtte stilles til ansvarlig for kollapsen. Myndighetene svarte med benektelse og bagatellisering. Først ble det hevdet at dokumentene ikke kunne offentliggjøres, deretter ble informasjonen lagt fram stykkevis og ufullstendig; hver gang med uriktige forsikringer om at alt av dokumenter nå var publisert.
Myndighetene har fulgt flere strategier for å unndra seg ansvar. De har hevdet at bare enkelte deler av stasjonen var blitt renovert, at kun ingeniører og tilsyn kunne holdes ansvarlige, eller at det kunne dreie seg om sabotasje. I månedsvis unngikk demonstrantene å stille direkte politiske krav, selv om mange håpet på at president Aleksandar Vučić måtte gå av. Han oppfattes av mange selve regissøren for Serbias korrupte og stadig mer autoritære styre.
Et uthult politisk system
Demokratiets tilbakegang i Serbia begynte ikke med kollapsen i Novi Sad, men kan spores tilbake til 2012–2016, da det sittende regjeringspartiet kom til makten. Gjennom løfter om å bekjempe korrupsjon og støtte fra både EU og Russland vant partiet politisk terreng. Partiet er en avlegger av det ultranasjonalistiske Serbiske radikale partiet (SRS), som lenge var stort i parlamentet, men som ble regnet som en uakseptabel koalisjonspartner for andre partier.
I stedet for å styrke demokratiske institusjoner, baserte den nye ledelsen seg på å misbruke offentlige ressurser, gjennomførte hyppige nyvalg under tvilsomme demokratiske vilkår, samt begrenset uavhengige kontrollorganers rolle. Parlamentet, uavhengige institusjoner og rettsvesenet opptrådte i stadig økende grad selektivt i sin kontroll av regjeringspartiet, slik at den demokratiske kontrollen med regjeringens maktutøvelse ble svekket.
Etter at Vučić gikk av som statsminister, konsoliderte han isteden maktposisjonen ved å bli president, til tross for at presidentrollen rent konstitusjonelt skal være en mer seremoniell posisjon. Parlamentarismen ble i praksis svekket. Store infrastrukturprosjekter ble gjennomført uten anbud og utenfor gjeldende regelverk, ofte til priser langt over markedsnivå – uten åpen og etterprøvbar forklaring.
Protestene blir til politiske krav
Etter hvert som myndighetenes svar viste seg å være mangelfulle, utviklet protestene seg. Fra slagordet «Ikke mer korrupsjon» vokste det fram konkrete politiske krav: demonstrantene ønsker seg nyvalg og Vučićs avgang. Demonstrantene tok også opp spørsmålet om opprydning i myndighetsapparatet, og pekte på at Serbia aldri hadde ryddet opp i egne rekker etter regimet til Milošević, slik at kompromitterte embetsmenn kan ha beholdt sine posisjoner.
Forventningene om frie og rettferdige valg er nå lave. Mediene er under streng kontroll, offentlige ressurser brukes til valgkamp, og velgere flyttes eller importeres fra naboland for å påvirke lokale valgresultater.
Regjeringen har svart på demonstrasjonene med velkjente, autoritære metoder: Benektelse, populistiske løfter (lønnshopp, støtte til boligkjøp), motdemonstrasjoner, trusler og politivold. Rapporter har også vist at sivilkledde grupper med kriminelle har samarbeidet med politiet om å true og angripe demonstranter, samt for å provosere fram konfrontasjoner som kan rettferdiggjøre repressive tiltak.
Justis på vent
Rettsvesenet, som i lengre tid har vært ansett som kompromittert, er nå under lupen. To parallelle etterforskninger ble startet etter takkollapsen: én for brudd på sikkerhetsregler, og én for økonomisk kriminalitet knyttet til byggingen av jernbanestrekningen Novi Sad–Kelebija.
16. september 2025 tok påtalemyndigheten i Novi Sad ut tiltale mot 13 personer, inkludert tidligere samferdselsminister Goran Vesić. To dager etter avslo retten å varetektsfengsle de siktede. Dette skjedde også etter at en tidligere tiltale fra desember 2024 stoppet opp i rettssystemet.
Samtidig etterforsker serbiske Økokrim 15 tjenestemenn, inkludert Vesić og tidligere minister Tomislav Momirović, for å ha påført prosjektet et tap på 115 millioner dollar gjennom ulovlige tilleggskontrakter. Etterforskningen går sakte: Vesić oppgir sykdom som grunn til å unngå avhør og i september 2025 trakk politisjefen 17 etterforskere ut av spesialgruppen som gransket pengestrømmene, noe som i praksis lammet saken.
EU reagerer, men ikke tilstrekkelig
Serbias demokratiske forvitring har foregått over lengre tid. Likevel har EU inntil nylig reagert med forsiktighet. Dette har endret seg etter økende politivold, trusler mot journalister og demonstrantenes direkte appell til mot Brussel om å forsvare europeiske verdier.
9. september 2025 holdt Europaparlamentet en debatt om voldsbølgen i Serbia bruken av makt mot demonstrantene. Seks konklusjoner med forslag til tiltak ble vedtatt, blant annet å sende en parlamentarisk delegasjon, revurdere EUs økonomiske støtte, innføre sanksjoner mot de ansvarlige for volden, og innføre tiltak som kan fremme frie valg og uavhengige medier. Det europeiske folkepartiet (The European People’s Party) varslet også at de ville revurdere medlemskapet til Vučićs parti.
EU-kommisjonen har likevel lat være å reagere i flere tilfeller, blant annet da serbiske myndigheter beskyldte «europeerne» for å ha regissert et kuppforsøk – angivelig fordi tidligere ministre risikerte å bli stilt til ansvar for korrupsjonsanklager.
En kamp som ikke vil forbigå i stillhet
Mens presset fra deler av verdenssamfunnet øker, finner Vučić støtte andre steder. Presidenten har blant annet gjennomført reiser til Kina, og viser til russiske etterretningsrapporter om at demonstrasjonene i realiteten er et «Maidan-scenario»[3] planlagt av EU. Presidenten forsøker også å vinne støtte i USA og blant enkelte EU-topper.
For demonstrantene oppleves det som om Serbia utvikler seg mer i retning av systemet i Belarus. Serbias geografiske plassering, omgitt av EU- og NATO-land, oppleves å gi et visst vern mot et fullstendig autoritært regime. EUs press og krav om styrket rettsstat og demokrati har hittil ikke vært nok til å ansvarliggjøre den serbiske regjeringen.
Selv om styresmaktene ikke har gitt slipp på kontrollen over institusjoner, sikkerhetsapparat og medier, øker antallet serbere som stiller spørsmål ved legitimiteten til dagens styresett. Denne økende bevisstheten gir håp om at fremtidige makthavere vil møte sterkere krav om ansvarlighet.
TRANSPARENCY SERBIA
Bilder fra ulike protester i Serbia det siste året. Foto av Gavrilo Andrić lånt herfra, med tillatelse.
Fotnoter:
1: Arbeidet med jernbanestasjonen i Novi Sad tok i tre år. Stasjonen ble først åpnet i mars 2022, i nærvær av Ungarns statsminister Viktor Orbán og Serbias president Aleksandar Vučić, til tross for at oppbyggingsarbeidet på dette tidspunktet ennå ikke var fullført. Den andre åpningen av jernbanestasjonen i Novi Sad fant sted fire måneder før takkollapsen, i juli 2024. Ved åpningen ble det understreket av representanter for by-, provins- og nasjonale myndigheter at stasjonen var bygget «i samsvar med europeiske standarder»: https://www.slobodnaevropa.org/a/tuzilastvo-sud-istraga-nadstresnica-novi-sad/33449097.html
3: Maidan-revolusjonen fant sted i Ukraina frem til februar 2014, etter at dødelige sammenstøt oppsto mellom demonstranter og regjeringsstyrker i hovedstaden Kyiv. Hendelsene kulminerte i avsettelsen av president Viktor Janukovitsj, og Russlands invasjon av Krim kort tid senere: Les mer her: https://fn.no/konflikter/ukraina