Vi må styrke den samlede motstandskraften mot korrupsjon | Altinget

Illustrasjonsbilde: TI Norge

De offentliggjorte Epstein-dokumentene har skapt mediestorm, der spørsmål om integriteten til fremtredende norske representanter kan smitte over i svekket tillit til norske institusjoner. Informasjonen fra dokumentene har også utløst berettigete krav om avklaring gjennom uavhengig granskning og etterforskning.

Generalsekretær Guro Slettemark

Spesialrådgiver Tor Dølvik

Teksten er skrevet til Altinget.no. Les tekst her.

De offentliggjorte Epstein-dokumentene har skapt mediestorm der spørsmål om integriteten til fremtredende norske representanter kan smitte over i svekket tillit til norske institusjoner. Informasjonen fra dokumentene har også utløst berettigete krav om avklaring gjennom uavhengig granskning og etterforskning.

Norske tjenestepersoner og personer i viktige verv kan ha vært del av et internasjonalt maktnettverk i strid med etiske regler og mulig i strid med lovgivning. Foreløpig er bare bruddstykker om omfang og mulige virkninger kjent. Nettopp derfor er situasjonen alvorlig. Inntrykket av samrøre og mulige rollekonflikter svekker tillit til både personer og institusjoner, noe som bør ryddes av veien gjennom uavhengig politietterforskning, også av hensyn til de omtalte personene selv.

Slike internasjonale nettverk kan fungere som alternative maktrom, der tilgang til innflytelsesrike personer, lojaliteter og gjensidige tjenester utveksles. Nettverkene kan bli arenaer der økonomisk, politisk og sosial kapital flyter sammen til en form for skjult maktutøvelse utenfor demokratisk kontroll. Her oppstår lett korrupsjonslignende mekanismer og påvirkning. Samtidig preges den internasjonale situasjonen av økende geopolitiske spenning og sikkerhetstrusler i form av strategisk korrupsjon. Autoritære regimer benytter infiltrasjon, påvirkning og økonomiske bindinger til å svekke vestlige institusjoner. I et slikt sammensatt trusselbilde blir korrupsjonsbekjempelse en del av demokratiets sikkerhetspolitikk, selve forsvaret av demokrati og rettsstat.

“En rettsstat kjennetegnes ved at faktum bringes på det rene.

En rettsstat kjennetegnes ved at faktum bringes på det rene, at alle behandles korrekt og rettferdig, og at det får konsekvenser dersom straffelovens bestemmelser er brutt. Fravær av slik oppfølging kan tolkes som stilltiende aksept av maktmisbruk og gir grobunn for forestillingen om at eliter opererer på siden av loven. Noe slikt vil være katastrofalt for tilliten vi foreløpig nyter godt av i Norge. I en tid der autoritære krefter aktivt søker å svekke vestlige demokratier, må slik mistillit motvirkes på alle fronter. I denne situasjonen vil derfor etterforskning og håndheving være en viktig del av forsvaret for demokrati og rettstat.

Påvirkningsaksjoner i Europa

Det finnes flere europeiske eksempler på at skjult påvirkning gjennom pengeoverføringer, gaver, oppvartning og sosialisering i nettverk har gitt alvorlige skader. Bak disse aksjonene kan det stå stater, der noe av hensikten kan være å styrke landets omdømme, eller mer direkte påvirke beslutninger. Ofte dreier det seg om en kombinasjon.

I Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) ble et system av påvirkning fra myndighetene i Aserbajdsjan for noen år tilbake avdekket. Parlamentarikere hadde mottatt gaver, reiser og økonomiske fordeler, trolig for å bidra til å styrke landets omdømme, men også helt konkret: Å få flest mulig parlamentarikere til å stemme imot en kritisk rapport om omfanget av og situasjonen for politiske fanger i Aserbajdsjan.

Dette er også korrupsjonens vesen.

Påvirkningsaksjonen ble omtalt som «kaviardiplomati». Flere representanter ble felt for grove brudd på etiske regler, og i enkelte land ble det åpnet straffesaker og avsagt dommer mot politikere, som ennå ikke er rettskraftige. Etter det vi kjenner til, åpnet ikke politiet i Norge etterforskning mot en norsk parlamentariker som hadde mottatt goder gjennom «kaviardiplomatiet».

“Trusselbildet og eksemplene som vi beskriver her, må tas langt mer alvorlig også i vårt samfunn.

Nylig kunne vi også markere treårsdagen for den største korrupsjonsskandalen i Europaparlamentet. Saken går under betegnelsen «Qatargate». Etterforskning og iretteføring av sakskomplekset har avdekket hvordan store pengesummer og goder ble brukt for å påvirke parlamentarikernes behandling av saker om blant annet arbeidsforhold og visumregler. Sakene viste ikke bare individuelle lovbrudd, men også systemsvakheter bl.a. i kontrollen med lobbyvirksomhet og manglende åpenhet om påvirkning.

Her til lands fikk vi i høst en rettskraftig dom mot tidligere president i Det internasjonale skiskytterforbundet (IBU). Han ble dømt for å ha mottatt klokker, prostituerte, jaktturer og en leasingavtale på en bil. Disse fordelene skal ha kommet fra russiske myndighetspersoner og Infront som lenge var en samarbeidspartner med IBU i spørsmål om TV-rettigheter. Det er kanskje ikke vanskelig å gjette seg til hva hensikten var for de russiske myndighetspersonene som i årevis stod bak dette «smøreapparatet». At beslutninger om å tildele store internasjonale mesterskap er påvirket av korrupsjon, er ikke et ukjent fenomen. I korrupsjonsutsatte land gir slike store idrettsbegivenheter også en mulighet for maktpersoner til å berike seg selv og egen krets gjennom tildeling av byggekontrakter for storslåtte arenaer og større anlegg som trengs for å arrangere mesterskapene.

Korrupsjonen får slik en multiplikatoreffekt.

Naive i Norge?

TI Norge får ofte spørsmål om det i Norge råder en naiv innstilling til korrupsjonsfaren. Vi tror ikke slik naivitet gjelder befolkningen generelt, og det er også vanskelig å tro at en slik holdning er fremtredende hos de norske personene som på løpende bånd omtales i Epstein-dokumentene. Men trusselbildet og eksemplene som vi beskriver her, må tas langt mer alvorlig også i vårt samfunn. I flere år har TI Norge etterlyst en nasjonal antikorrupsjonsstrategi. Den kunne ha som formål å identifisere både trusler og konkrete tiltak. Det er et behov for å styrke den samlede motstandskraften mot korrupsjon, og det bør skje mens tillitsnivået i det norske samfunnet fremdeles er relativt høyt.