Hvem eier Oslo? Hvitvaskingsrisiko i eiendomsmarkedet?

Aker Brygge, Tjuvholmen, Bjørvika og Sørenga tilhører landets mest attraktive områder for bolig- og næringseiendom. Prisstatistikken har vist formidabel verdiøkning over de siste tiårene. Og bare det siste året har områdene jevnlig vært omtalt i mediene i forbindelse med at investorer fra inn- og utland har kjøpt tomter eller selskaper som kontrollerer verdifulle deler av bygningsmassen.

Denne bakgrunnen har vakt TI Norges interesse for å undersøke om det her finnes indikasjoner på at eiendomsmarkedet også kan tiltrekke seg kapital som er opptjent på ulovlig måte, herunder korrupsjon, slik det er observert at fast eiendom utnyttes til hvitvasking i andre storbyområder i verden.

TI Norge har forsøkt å svare på dette ved å undersøke hvem som eier fast eiendom i dette attraktive området i Oslo. Finner vi innslag av kjente risikofaktorer blant eierne?

Hensikten med prosjektet er ikke å kaste mistankes lys over enkeltpersoner eller selskaper, men å framskaffe relevant informasjon som kan belyse risikobildet innenfor eiendomsmarkedet.

Konklusjonen er at det blant eierne på Aker Brygge, Tjuvholmen, i Bjørvika og på Sørenga finnes klare indikasjoner på hvitvaskingsrisiko, både blant juridiske personer og fysiske personer:

  • For 46 prosent av eierskapene som hører til selskaper, er selskapene registrert i såkalte skatteparadiser, noe som betyr at det reelle eierskapet for en stor del er skjult.

  • Det er et visst innslag av både fysiske og juridiske personer som er registrert i land med moderat til høyt korrupsjonsnivå.

  • For 42 prosent av eierskapene som tilhører selskaper, er eierstrukturen komplisert (f.eks. trust, flere eierledd internasjonalt, flere jurisdiksjoner), slik at det eksisterer tvil om hvem som er reelle eiere. Også for privatpersoner (fysiske personer som eier) er det via åpne kilder vanskelig finne informasjon om eieren.

  • Det er et visst innslag av enkeltpersoner med risikoprofil (åtte prosent av de identifiserte fysiske personene), dvs enkeltpersoner som har vært tiltalt i straffesaker eller saksøkt i skattesaker i Norge eller utlandet. En liten del av eierskapene som hører til i selskaper (én prosent) har vært knyttet til ulike typer ulovlig virksomhet.

Prosjektet har fått økonomisk støtte fra Finansmarkedsfondet under ordningen «allmenopplysningsprosjekter».

Rapporten kan leses her.

Forrige
Forrige

Korrupsjonsindeksen 2020: gjenreisning fra koronakrisen og faren for korrupsjon

Neste
Neste

Masteroppgave om korrupsjonsrisiko: Analyse av profesjonelle aktørers oppfatning av korrupsjon i norsk virksomhet