Tjøme-saken: Vrient vennskap
Illustrasjon: Sven Tveit. Først publisert i Kommunal Rapport.
Kan gaver mellom venner være korrupsjon?
Generalsekretær Guro Slettemark har skrevet kronikk om Tjøme-saken i Kommunal Rapport.
Den såkalte Tjøme-saken startet med at en årvåken innbygger i kommunen begynte å stille spørsmål om hvordan det kunne ha seg at naturområdene i hans nærhet sakte, men sikkert ble bygget ut og gjort stadig mindre tilgjengelig for allmennheten. Hans spørsmål skulle få landets mest skarpskodde jurister til å beskjeftige seg med «finjuss» i lang tid.
Da korrupsjonssaken nådde domstolsapparatet, var hovedspørsmålet om en arkitekt og en tidligere byggesaksleder i Tjøme kommune hadde overtrådt straffelovens korrupsjonsbestemmelser. Arkitekten hadde vederlagsfritt utarbeidet byggemeldingstegninger for den tidligere byggesakslederen til bruk ved dennes søknad om tillatelse til oppføring av en enebolig.
Sjelden har vi sett en korrupsjonssak bli behandlet i så mange rettsinstanser som denne saken. Før Høyesteretts ankeutvalg i april 2023 satte endelig sluttstrek, hadde saken vært behandlet i Vestfold tingrett, Agder lagmannsrett, Høyesteretts ankeutvalg og tilbake til Agder lagmannsrett.
Hva skyldtes denne maratonprosessen? Et viktig stikkord er spørsmålet om hvorvidt gaver mellom venner også kan være korrupsjon.
I tingretten ble det blant annet påpekt at « (…) Formålet var åpenbart noe mer enn bare en vennetjeneste. På daværende tid var B byggesaksleder og A ansvarlig søker i en rekke byggesaker på Tjøme. Det er etter rettens syn liten tvil om at hovedformålet var å påvirke B i hans yrkesutøvelse. Noen annen forklaring finnes ikke.»
Både arkitekten og byggesakslederen ble dømt for korrupsjon.
I lagmannsrettens første gangs behandling av saken ble det derimot hevdet at: « (…) Det strafferettslige beviskravet stiller krav til at påtalemyndigheten har ført fullt bevis for at As vederlagsfrie tjenester ble gitt B i anledning hans stilling. Lagmannsretten må med sikkerhet kunne se bort fra at tjenesten ikke var av rent privat karakter.»
Retten tolket loven slik at det må være en årsakssammenheng mellom ytelsen (arkitekttegningene) og mottakerens stilling (byggesaksleder).
Begge ble i lagmannsretten frikjent, og Økokrim anket til Høyesterett.
Høyesterett mente at lagmannsrettens tolkning av korrupsjonsbestemmelsene var feil, og at loven ikke stiller krav om årsakssammenheng mellom ytelsen av en fordel og mottakerens stilling.
De uttaler at « (…) Det er dermed ikke et vilkår at det må kunne utelukkes at en fordel ville blitt gitt selv om mottakeren ikke hadde hatt den aktuelle stillingen.»
Høyesterett opphevet lagmannsrettens dom, og saken ble sendt til ny behandling i lagmannsretten, der begge ble dømt for korrupsjon.
Hadde ikke Høyesterett kommet til dette resultatet, ville dommen signalisert til omverdenen at det ikke er korrupsjon når venner gir hverandre gaver eller andre fordeler, selv om mottakeren samtidig kan bruke sin stilling eller posisjon til å begunstige giveren. Vennskap ville da blitt stående som selve trumfkortet, og ville lett kunne plukkes opp av andre, fremtidige involverte i korrupsjonssaker.
I en artikkel skrevet av forskeren Julia V. Bondeli ved NTNU på forskersonen.no peker hun på det samme fenomenet i den såkalte Besseberg-saken:
«(...) Samtidig mener Besseberg tilsynelatende at det ikke var han i rollen som president i IBU, men privatpersonen «Anders Besseberg fra Vestfossen», som fikk påspandert de storslagne jaktturene i Europa, arrangert av hans jaktkamerat Schmid.»
Dom i saken har ikke falt, men Bondelis observasjon viser at vennskapsargumentet stadig er til stede i retten.
Tette relasjoner fører til at interessekonflikter og habilitetsspørsmål oftere oppstår. Dersom dette ignoreres, risikerer vi at beslutninger som tas, styres av utenforliggende hensyn. Linjen til straffar korrupsjon er egentlig ganske kort.
Om jeg tilbyr en bestikkelse til saksbehandler i kommunen for å få fortgang i behandlingen av en byggesøknad, vil dette kunne være straffar korrupsjon med strafferamme på ti års fengsel for begge parter.
Men dersom saksbehandleren er min svigerinne som på min oppfordring prioriterer søknaden, vil dette normalt kategoriseres som brudd på habilitetsreglene, som regel med svært beskjedne konsekvenser.
Poenget her er at utfallet av de to situasjonene er det samme. Beslutningen om å prioritere saken til gunst for meg, er styrt av utenforliggende hensyn og er ikke upartisk, men konsekvensene for saksbehandleren er vidt forskjellige.
Disse eksemplene illustrerer at det er for stor avstand mellom korrupsjonsbestemmelsene i straffeloven og brudd på forvaltningslovens bestemmelser om inhabilitet.
Det er nå fem år siden justisministeren mottok forslag til ny forvaltningslov (NOU 2019:5). Vi venter fortsatt på Justis- og beredskapsdepartementets oppfølging.
Tiden er også inne for en samlet gjennomgang av bestemmelsene i straffeloven, kommuneloven og forvaltningsloven når det gjelder regler om påvirkning, brudd på inhabilitetsbestemmelsene og ugyldighet. En slik gjennomgang kan bidra til større klarhet og innebære endrede konsekvenser ved brudd på forvaltningsloven.