Toppen av et isfjell
Av spesialrådgiver Gro Skaaren-Fystro, Transparency International Norge. Artikkelen er publisert i NY TIDs Kvartalsmagasin, vinter 2020/21
Aggressiv skatteplanlegging er ikke nødvendigvis ulovlig, men det er uetisk og dypt problematisk fordi det betyr tap av store inntekter som skulle ha kommet fellesskapet til gode.
Transparency International EU har nettopp lansert en rapport som viser hvordan noen av de største bankene i EU og Storbritannia forsøker å unngå høye skatter i sine hjemland ved å skifte registrering til jurisdiksjoner med lav eller null skatt – skatteparadis.
De viktigste funnene i rapporten er at 31 av 39 banker benytter slike jurisdiksjoner, og 29 av disse oppnår høy profitt i land hvor de ikke har noen ansatte. UniCredit, HSBC og Société Genérále topper listen for denne måten å organisere virksomheten, hvor Cayman Island og Malta er de to jurisdiksjonene som benyttes mest.
Det er store forskjeller mellom inntektene ved bankenes hovedkontorer og deres utenlandske operasjoner. Eksempelvis er profitten til spanske banker i utlandet 18 ganger høyere enn i hjemlandet. Slike skjulte operasjoner kan indikere at bankene spekulerer i å registrere deler av virksomheten utenlands for å unngå å betale skatt. I rapporten tas det forbehold om hvilke konklusjoner som kan trekkes på grunn av manglende åpenhet om bankenes operasjoner i disse landene. Det kan tenkes legitime grunner til å organisere virksomheten på denne måten.
Åpenhet er kanskje det viktigste virkemiddelet for å forebygge, og avdekke økonomisk kriminalitet og uetisk praksis. Nye åpenhetsstandarder og lovgivning har gjort det mulig å gå selskapene nærmere etter i sømmene. Videre har de store dokumentavsløringene de siste årene, slik som Panama Papers, Paradise Papers, LuxLeaks and senest FinCEN vært viktige for å rette søkelyset på finansielt hemmelighold og å gi en pekepinn på det globale omfanget.
Corporate Tax Tracker
Siden 2015 har bankene i EU vært lovpålagt å rapportere inntekter, skatter og antall ansatte land-for-land. Dermed er det blitt mulig å samle data om virksomheter som tidligere har vært omfattet av mye hemmelighold. Forskere har gjennomgått slike data for de siste fem årene og etablert en oversikt på portalen Corporate Tax Tracker. Portalen viser på en oversiktlig måte hvor mye bankene tjener og hvor mye de betaler i skatt i de landene de opererer. Men denne forskningen viser også at en rekke land ikke håndhever land-for-land rapporteringen. Dessuten er det kun bankene og utvinningsindustrien som er underlagt dette regelverket.
Dermed kan det hende at funnene i rapporten om de Europeiske bankene kun viser toppen av et isfjell, og at dette kan være en indikasjon på et mye større problem knyttet til aggressiv skatteplanlegging ikke bare i banksektoren, men også i andre sektorer.
Svakheter i lovverket
Analysen av land-for-land rapportene viser svakheter i lovverket idet det ikke kreves et standardisert format for selskapenes rapportering, og det er heller ikke alltid lett å finne selve rapportene. En annen svakhet er at tallgrunnlaget fra bankene varierer. Det går ikke alltid fram hvilken tidsperiode tallene dekker og noen banker lar være å dele opp tallene per jurisdiksjon slik de var pålagt. På den måten blir ikke rapporteringen sammenliknbar og åpenheten blir heller ikke meningsfull.
Det er nødvendig å rette opp disse svakhetene for at land-for-land rapporteringen skal kunne danne et godt grunnlag for risikoanalyser og statistikk.
Norge innførte lovkrav om land-for-land rapportering i 2017 med et mer standardisert system for rapportering enn EU sitt. Rapportene i Norge inneholder opplysninger om inntekt og skatt fordelt på land, og de beskriver aktiviteten i hvert enkelt land foretaket opererer i. Bør den norske lovgivningen utvides til å omfatte alle næringer og skjerps ved å stenge muligheten til å flytte profitt ut av et land før den beskattes?