Antikorrupsjon og bistand til sårbare stater
Norge bør fortsatt være en spydspiss i kampen mot korrupsjon.
Av Gro Skaaren-Fystro, spesialrådgiver i Transparency International i Ny Tid
Korrupsjon er ødeleggende for økonomisk og sosial utvikling, og undergraver rettferdig fordeling. Også årets Corruption Perception Index fra Transparency International viser at sårbare stater preget av krig, krise og konflikt har omfattende problemer med korrupsjon. Samtlige fokusland for norsk bistand befinner seg i nederste halvdel av denne indeksen, og vi vet at skadevirkningene av korrupsjon er størst for sivilbefolkningen i disse landene.
Systematisk arbeid. Afghanistan, som ligger på 169. plass (av 176), er det landet som har mottatt mest bistand fra Norge de siste årene, med vel 8 milliarder kroner fra 2001 til 2014. Godal-utvalgets rapport (NOU 2016:8) om Norges innsats i Afghanistan er svært kritisk og viser at resultatene ikke står i forhold til innsatsen. «Kombinasjonen av store pengestrømmer, svake institusjoner og et betydelig tidspress bidro til fremveksten av omfattende korrupsjon både i det afghanske statsapparatet og i internasjonale og lokale organisasjoner.» Videre påpekes det i rapporten at det ble gjort for lite for sent for å bekjempe korrupsjonen.
I utenriksministerens redegjørelse på Stortinget i januar ble det lagt vekt på at norske myndigheter de siste årene har arbeidet systematisk med afghanske myndigheter for å endre denne utviklingen. Vi håper dette arbeidet fortsetter med enda større kraft, og at tematikken blir fulgt opp i utviklingspolitikken fremover. Arbeidet mot korrupsjon er inkludert som selvstendig og tverrgående mål i FNs bærekraftsmål, og Norge bør fortsette å ha ambisjonen om å være en spydspiss i kampen mot korrupsjon.
Afghanistan, som ligger på 169. plass på korrupsjonsindeksen, mottar mest bistand fra Norge.
Tre virkemidler. Med utgangspunkt i erfaringene fra Afghanistan og resultatene av norsk bistand til sårbare stater generelt, anbefaler Transparency International at norske myndigheter styrker kampen mot korrupsjon på tre måter:
Opprettholdelse av nulltoleranse for korrupsjon. Det kan være nødvending å raffinere virkemidlene med frys og tilbakebetaling av midler for å hjelpe bistandsaktørene til å innrette virksomheten etter dette viktige kravet. Myndighetene bør også være villige til å erkjenne og dele den korrupsjonsrisikoen bistandsaktørene møter i felt. Videre bør det settes inn mer ressurser på forebygging av korrupsjon med obligatorisk opplæring av ansatte i organisasjoner og forvaltning.
Godt styresett – inkludert reformer for demokratisk deltakelse, politisk stabilitet, effektiv forvaltning, kontrollinstanser, rettsstatsprinsipper og kontroll med korrupsjon – må prioriteres både som mål i seg selv og som virkemiddel for annen type bistand. Kapitalflukt til skatteparadis skader veksten i fattige land spesielt og Panama-dokumentene er en påminnelse om å fortsette det viktige arbeidet for åpenhet om pengestrømmer og eierskap.
Bevisstheten om risiko for korrumperende virkninger av (for) tette bånd mellom aktørene i norsk og internasjonal bistand må økes. Også i denne sektoren må det være konkurranse om de offentlige midlene basert på profesjonelle kriterier for å sikre kvaliteten på varer og tjenester. Hovedfokuset må være resultatene av bistanden og ikke egeninteressene til de ulike aktørene.
Et større fokus på antikorrupsjon i tilnærmingen til norsk bistand vil kunne gi bedre resultater med mer og bedre utvikling for pengene.